Portugisisk Gjeterhund
(Cão da Serra de Aires, Serra de Aires Mountain dog)
Tekst og foto: Borghild Hillestad
Denne rasen er en gjeterhund fra Portugal. I Norge kaller vi den derfor for Portugisisk gjeterhund, men det opprinnelige navnet er Cao da Serra de Aires. Det er en halv meter hund, og under all pelsen skjuler det seg en intelligent hundehjerne og en utholdende kropp, som sammen har et stort bruksfelt.
Dette er en rase du ikke ser hver dag, med mindre du bor i Portugal. Rasen har lang pels uten underull. Hårene er mellomgrove, slik som hos geiter. Pelsen er derfor lett å stelle, selv om det ikke ser slik ut. Det gjelder derimot ikke ved 9-15 måneders alder. Da slipper den nemlig valpepelsen, og det er mye jobb med børsting. Den bør da børstes hver dag, med mindre du ønsker et teppe av hår i huset. For en voksen hund holder det med gjennombørsting en gang i uken. Rasen forekommer i flere farger. ”Black and tan” er den vanligste, men det finnes også gul, ”fawn”, kastanjebrun, brungrå, grå og ulvegrå.
Historie
Denne hunden er for alt vi vet ihvertfall 100 år gammel. Portugisisk gjeterhund finner sitt opphav i de gamle gjeterhundrasene. Det kan du nesten se med det blotte øyet hvis du ser på raser som Briard, Bergamasco, Gos d’Atura o.l. Navnet på rasen (Cao da Serra de Aires) kommer fra Monte da Serra de Aires, som er en gård like ved fjellet Serra i Alentejo i Sør-Portugal. Forskere er ganske sikre på at rasen er en krysning mellom Briard og lokale fjellhunder. De tror det er brukt raser som likner Pyrenéisk gjeterhund og kanskje også Katalansk gjeterhund. Dette ble gjort på 1890-tallet av greven av Castro Guimarães, som eide Serra de Aires fjellet på den tiden. De ble brukt som arbeidshunder i alle år, men det var først på 1930-tallet det ble skrevet en rasestandard. Hunden var fattige gjeteres høyre hånd i mange år, men på 1970-tallet var rasen nesten utryddet. Heldigvis fikk oppdrettere øynene opp for rasen, og den er nå på vei oppover igjen. Rasen er nesten ukjent utenfor Portugal, men den rufsete hunden er et dyr med mange egenskaper, og er verdt mer internasjonal blest.
Temperament
Den Portugisiske gjeterhunden er blitt formet av den skarpheten og ensomheten som rår på Alentejan-området. Rasen er livlig, meget intelligent, og gir et inntrykk av å være utholdende og oppmerksom. Den er veldig hengiven mot sin leder og familie. På grunn av mistilliten og den skye oppførselen den har til fremmede, er det viktig at oppdretter og eier sosialiserer hunden i tidlig alder. En godt sosialisert Portugisisk gjeterhund blir en eksepsjonell lagkamerat og en fin familiehund.
Hva kan vi bruke hunden til i dag?
Disse hundene er gjeterhunder med kvalitet, og det gjør at de også passer godt til urbane aktiviteter som lydighet eller agility, i tillegg til gjeting. Dette er en hund som ikke tar til takke med å lufte seg ute på terrassen. Den trenger morsjon både fysisk og psykisk. Er du kun ute etter en selskapshund, er ikke dette rasen for deg.. Hunden er opprinnelig en arbeidshund, og trives også best med å bli brukt. De egner seg godt for, gjeting, lydighet og agility. De er raske, ivrige og intelligente, og kan derfor også oppnå gode resultater. Som gjeterhund ble den ikke bare brukt til gjeting av sau, men også storfe, gris og hest.
Sammendrag av rasestandarden
(Dessverre har vi ingen Norsk rasebeskrivelse av rasen enda, men her er utdrag fra FCIs standard.)
Helhetsinntrykk: Dette er en mellomstor hund, med lang kropp. Den er eksepsjonelt intelligent og veldig livlig. Den skal gi inntrykk av påfallende utholdenhet og oppmerksomhet. Den har sterk tilknytning til sin mester og flokken den skal gjete. Mot fremmede er den skeptisk og oppmerksom. Dens apeliknende opptreden og utseende gjør at den i sitt hjemland blir kalt apefjes.
Hode: Hodet skal være kraftfult og bredt, men hverken langt eller rundt
Kjeve/tenner: Kjevene skal være normalt utviklet og slutte i et jevnt saksebitt.
Øyne: Uttrykket skal være livlig, intelligent og oppmerksom. Øynene skal helst være mørke.
Ører: Ørene skal være høyt plassert og nedhengende. Ørelappene skal være trekantformede, tynne og middelslange. Ørene ble tidligere kupert. Det er ikke lenger lov i Norge.
Hals: Halsen skal være av normal størrelse og rett med kun svak reisning.
Kropp: Ryggen skal være lang. Den skal være rett eller lett senket. Forbrystet skal være markert. Bringen skal være dyp, lang og bred. Buklinjen skal være lett dratt opp.
Halen: Halen skal være høyt plassert. Den skal være avsmalende og nå helt til hasen. I hvile henger den ned mellom bakbena hvor tuppen er mer eller mindre bøyd som en krok.
Forlemmer: Frambena skal være kraftige, parallelle og loddrette sett forfra og fra siden. Labbene skal være runde med tykke tredeputer og klør som er mørkere en pelsfargen.
Baklemmer: Bakbena skal være kraftige, parallelle og loddrette sett bakfra og fra siden. Underbena skal være lett vinklede, lange og muskuløse. Hasene skal være heller lave enn høye.
Bevegelser: Bevegelsene skal være lette og frie. Trav er den vanligste gangarten. Når arbeidet krever galopp er denne kraftfull.
Pels: Pelsen skal være lang. Den kan være rett eller lett bølget. Den lange pelsen gjør at hunden får skjegg, bart og øyenbryn. Øynene skal likevel alltid synes. Pelsen er middelgrov. Den skal være jevnt tykk og jevnt fordelt over hele kroppen. Pelsen mangler underull. Fargen på pelsen skal være gul, kastanjebrun, fawn eller ulvegrå med variasjoner i lyse, middels og mørke nyanser, samt svart med mer eller mindre forekomst av tan, med eller uten blanding av hvite hårstrå. Det skal ikke forekomme hvite flekker, med unntak for en liten flekk på bringen.
Høyde: Hannhund 45-55 cm, tispe 42-52 cm
Vekt: 12-18 kg